Welcome, oh visitors, welcome visitors!" Sangen bruser mot oss når vi nærmer oss skolen til vårt fadderbarn Mabinty. Av og til med noen nye vrier på melodi og tekst. "Oss" er undertegnede og en håndfull Plan-ansatte og -frivillige. Spenningen stiger...

Onsdag morgen 7. februar. Vi er på vei til Masiaka. Landsbyen ligger en times kjøring nordøst for hovedstaden Freetown. Ikke noen landsby, slik som de fleste andre afrikanske landsbyer, med leirhytter, stråtak og en støvete veg. Nei, Masiaka er heller et veikryss med ei stor rundkjøring. Pluss noen forretninger. Og en del bolighus, godt spredt utover. Tre hovedveger går ut fra rundkjøringa. Mot Freetown i sydvest, mot Bo i sørøst og mot Makeni i nordøst. Stedet minner om Dombås, for de som har vært der.

Etter en kort stopp på Plans feltkontor og en kjapp innføring i kontorets oppgaver og bemanning, begir vi oss mot familiens hus noen hundre meter unna. Besøket er selvsagt behørig varslet på forhånd, så familien møter oss med en hjertelig velkomst. Mor, far, en tante, lillebror Smart på tre år. Men Mabinty selv? Jo, 2. klassingen er selvsagt på skolen.

Ved huset utveksles hilsener og klemmer. Et besøk fra Norge er stort. Mine små gaver blir tatt vel imot. Så bærer det mot skolen, som ligger bare rundt 300 meter unna. Ikke før har vi startet på den spaserturen, før sang fra hundrevis av oppstilte barn strømmer mot oss. Sang slik bare afrikanske barn kan synge. De synger nemlig ikke bare med munnen, men med hjertet.

Barna tok i mot oss med sang - fra hjertet!

- Kan du se Mabinty, spør en av de Plan-ansatte fra hovedkontoret i Freetown. Jeg har alt kikket ivrig blant de yngste elevene, for jeg vet jo at Mabinty akkurat har fylt sju år. Og der, forrest på ei av rekkene, ser jeg et kjent fjes! Fotoapparatet er i sving. Det knipses og blitzes. Mabinty har selvsagt straks skjønt hvem jeg er, og smiler forsiktig idet vi håndhilser på hverandre, for aller første gang. Det er et stort øyeblikk for oss begge!

- Vi ønsker denne mannen varmt velkommen. For han skal sørge for utvikling og framgang for skolen og vårt distrikt, sier lederen for Plans feltkontor. (Oj, tenker jeg, det var vel å ta i litt hardt...!) Heldigvis modererer han seg relativt raskt, og forteller at jeg er den første representant for alle privatsponsorer, fra flere land, som skal hjelpe til med dette.

Jeg må deretter fortelle litt om meg selv, hvorfor jeg for fjerde gang er i landet.

Etter enda litt mer fotografering får vi med oss Mabinty tilbake til huset. Ei lita brun barnehånd kommer forsiktig smygende inn i min hvite når vi starter returen. Vel tilbake får hun pakken sin, åpner den langsomt for ikke å ødelegge papiret. Smiler blygt mot meg, etter å ha kikket på kosedyret og skolesakene som lå inni.

Et stort fruktfat kommer på bordet, med blant annet ananas og mango. Det smaker i varmen, for det er tørketid i Sierra Leone fra desember til juni. Det betyr rundt 35 grader pluss i skyggen - nesten 10 grader varmere i sola...

Så går praten mellom oss. Familien tilhører mende-stammen. Engelskkunnskapene er så som så - samtalen må derfor tolkes. Men det funker greit.

Mabinty Kanu og Jan Sæterli ble gode venner.

Tida er kommet for å si farvel, men jeg lover å komme tilbake før jeg drar hjem til Norge.

Like etter påske er jeg igjen på besøk. En god lunsj venter oss ved ankomst; ris, kylling og ananas. Skolen har fortsatt fri, så jeg får mange timer helt for meg selv med familien. Mabinty gir meg ei fin tegning som hun har tegnet siden forrige besøk.

Vi blir riktig godt kjent etter hvert. Jeg får høre at hun liker naturfag og engelsk best av fagene på skolen. Matte synes hun er litt vanskelig. Og det er hele 70 (!) elever i klassen hennes.

Barneskolen har 565 elever og ungdomsskolen rundt 400. Bygningene er ikke store nok, så undervisningen avvikles i to skift. De ønsker å bygge ny barneskole på ei tomt i nærheten og overlate barneskolens lokaler til ungdomsskolen. Men til det trengs blant annet penger.

- Hva gjør du når du ikke er på skolen, spør jeg.

- Jeg hjelper til i huset. Med å lage mat, hente vann, koste utafor døra og vaske klær. Jeg liker også å tegne, synge og danse litt, sier Mabinty. Hvis hun leker, så går det ofte i diverse ball-leker, sammen med andre.

Jeg har med en fotball og en volleyball. Den skal skolen ha. Men siden skolen ikke har begynt, er det Mabinty som tar imot på vegne av skolen. Hun overlater igjen ballene til Plans feltkontor, som så vil sørge for å skolen får ballene når den begynner.

Tiden for avskjeden nærmer seg. Hyggelige timer har dessverre en ende.

Joda, det ble noen fuktige øyekroker da vi skiltes. Nå skal kontakten opprettholdes via brev.

Denne historien er hentet fra Planposten nr. 3 - 2007.